I dag vil eg nytta utdrag frå Hedda Nilsen sin sin sang “eksamensangst” som raud tråd i blogginnlegget mitt. Og spørsmålet mitt er i bunn og grunn; Kvar er du?
“Når studenten innser, at semest’ret er endt
sniker angsten frem, settes verden på vent”
Ja, hadde det berre vore så vel! Angsten er der forsåvidt. Men eigentleg trur eg det er noko som ligg att etter julebordet på laurdag. Og i forhold til å setja verda på vent; Eg har vel aldri før aktivisert meg sjølv med så mykje husarbeid, sosiale aktivitetar og tv-kikking som no. Men samvittigheten derimot, den er rimeleg dårleg. Egentleg trur eg at eg brukar mykje meir tid på å tenka på alt eg skulle ha gjort, enn det faktisk hadde teke å berre gjort det.
“Man tar fatt på jobben,
På det som ligger bak
Tradisjonsrik skippertak”
Der kjenner eg meg igjen! Skippertak er mellomnamnet mitt. Eg lurar på kor mange gonger eg har sagt “Det er jo ei heil/nesten ei heil veke til eksamen,” dei siste dagane. Eg har altså ikkje tatt skikkeleg fatt på jobben endo, og imorgon er det tre dagar te el grand finale.
“For når svaret kommer, venter vår alles venn
Lånekassa gjør lån til stipend”
Ja, kjem det til å skje i år? Eg kryssar fingrane..
“Uansett resultater,
du vil alltid forbli
gjeldsslave- dattera mi”
Og her dukkar spm som eg har stilt meg fleire gonger denne veka opp. Kor stort skal eg eigentleg la lånet bli før eg gir meg med studiene? Er nokre år til på skulen verdt eit studielån på ein halv million? Og kjem eg til å få meg noko skikkelig jobb? Kva om NAV vert min “arbeidsgivar”. Korleis skal eg då få skikk på livet mitt med så mykje gjeld? For me har jo ikkje noko garanti. Me som ikkje skal bli juristar, økonomar eller ingeniørar; finst det godt betalt arbeid til oss der ute?
Eg vonar om det. Og så vonar eg om at eg våknar imorgon med skikkeleg eksamensangst, sånn at eg kan pella meg på skulen og lesa som fy. Etter at eg har skrive to saker, og handla inn til julekosekvelden som me skal kopla av med etter endt lesing.. Høyres jo lovande ut ditta vel?








